tirsdag 27. november 2012

Benedikt XVI og religionens patologi

 — av Samuel Gregg.



Det passerte nesten ubemerket, men i forrige måned høynet Benedikt XVI betraktelig innsatsen for et argument han har gjort til et av sitt pontifikats hovedanliggender. Til skrekk og gru for enkelte profesjonelle interreligiøse dialogpersoner, samt generelle ønsketenkere, indikerte paven at Kirken må erkjenne at enkelte former for religion faktisk er "syke og forvrengte".

Dette budskapet tas nok ikke godt imot av dem som mener at religiøs pluralisme er et mål i seg selv. Deres ubehag minsker dog ikke kraften i Benedikts poeng.

Konteksten for Benedikts bemerkninger var 50-årsjubileet for åpningen av Det annet vatikankonsil. I en artikkel publisert i Den hellige stols semioffisielle avis, L’Osservatore Romano, reflekterte han rundt egne minner fra konsilet. Typisk nok benyttet han allikevel anledningen til å foreta noen subtile, men skarpe bemerkninger rundt enkelte utfordringer som Kirken og ortodoks kristendom står overfor i dag — besværligheter som selv mengder av interreligiøst gladprat og økumenisk håndholding ikke kan få til å forsvinne.

En av Det annet vatikankonsils prestasjoner, ifølge paven, var deklarasjonen Nostra Aetate, som tar for seg Kirkens forhold til ikke-kristne religioner. Dette dokumentet fokuserte på det viktigste teologiske forholdet — det mellom jødedom og kristendom — men hadde også dristige bemerkninger om islam, hinduisme og buddhisme. Uten å utvanne kristendommens sannheter, skriver Benedikt, skisserte Nostra Aetate hvordan katolikker kunne involvere seg i "respektfull dialog og samarbeid med andre religioner".

Så kom Benedikts neste trekk. Med tiden har "en svakhet" med Nostra Aetate blitt synlig: "… den omtaler religion kun på en positiv måte, og ser bort fra de syke og forvrengte formene for religion."

Benedikt refererte åpenbart ikke til kristne som velger å synde. Katolikken som for eksempel med overlegg dreper et uskyldig liv, handler — når alt kommer til alt — i strid med Kirkens lære. Benedikt ser derimot ut til å tenke på religioner som tilsynelatende legitimerer grove krenkelser av menneskets verdighet, eller hindrer sine medlemmer fra å fordømme trosfellers handlinger.

Et eksempel er de førkristne hedenske religioner. Deres syn på gudene som rene hedonister som behandlet mennesker som leketøy, deres guddommeliggjøring av staten, deres intense forakt for menneskelig liv, deres forestilling om kvinner som praktisk talt undermennesker, gjorde slik religioner — fra et jødisk og kristent standpunkt — uforbederlige. Deretter er det bestemte praksiser som viser en dyptgående dysfunksjonalitet i en religions kjernetro, som foreksempel aztekernes menneskeofring.

Noe som leder oss til det store interreligiøse spørsmålet i vår tid. Det er dette: De menneskene som kjører lastebiler fylt med eksplosiver inn i katolske kirker i Nigeria; som torturerer og myrder ortodokse prester i Syria og detonerer bomber i deres begravelser; som halshugger kristne indonesiske skolejenter; som skyter pakistanske tenåringsjenter i hodet når de tør å antyde at kvinner har rett på utdannelse; som regelmessig omtaler jøder som "griser og aper"; eller som streber etter det den russisk-ortodokse metropolitt Hilarion Alfeyev av Volokolamsk nylig beskrev som et forsøk på å utslette den kristne tilstedeværelse i Midtøsten: Reflekterer deres handlinger et vrengebilde av islam, eller er deres valg i samsvar med sentrale islamske trossannheter?

Jeg er redd for at juryen ennå er ute — langt, langt, langt ute — når det gjelder dette. Selvsagt har vi avsnittet i Koranen: "Det er ingen tvang i religionen" (2:256). Men dette handler om å tillate ikke-muslimers frie konvertering til islam. Tradisjonelt ble det aldri forstått som anvendelig på muslimer som ønsker å omfavne en annen tro. For øyeblikket hindrer det heller ikke enkelte muslimer fra å delta i tvangskonverteringer, eller nedslakting av tidligere muslimer som har valgt en annen vei.

Så er det de tallrike vers fra koranen og hadithene som tilsynelatende rettferdiggjør vold mot hedninger, ikke-troende og "polyteister" (som inkluderer trinitariske kristne). Betydningen av disse har blitt debattert av muslimer i århundrer. Men dessverre besitter ikke islam noe tilsvarende til katolisismens magisterielle læreautoritet, som definitivt avgjør stridsspørsmål på en måte som er forpliktende for alle katolikker.

Det som derimot ikke kan bestrides, er dagens jihadisters påkallelse av slike vers for å rettferdiggjøre vold. Dette er heller ikke et nytt fenomen. Som den franske historiker Sylvain Gouguenheim fremhevet i sin Aristote au Mont Saint-Michel (2008), nølte selv ikke den tilsynelatende opplyste muslimske tenkeren Averroes på 1100-tallet med å mane til jihad mot kristne, i det som var (i strid med gjengs oppfatning) et ikke fullt så tolerant muslimsk Spania.

Ikke for å antyde at kristendommen alltid har vært fri for forvrengning. Fra vår egen tid minnes vi de nå stort sett avdøde frigjøringsteologiene som søkte en absurd syntese mellom kristendom og marxisme, og som i enkelte tilfeller forsøkte å rasjonalisere venstrevridd vold.

Et problem det tok flere århundrer å få bukt med, var kristnes innvikling i statsmakten, mens sekulære herskere forsøkte å redusere Kirken til blott et regjeringsdepartement. Dette fasiliterte i mange tilfeller grusomheter utført av kristne — mot kristne som sågar ikke-kristne. Katolisismen, skriver Benedikt i sin artikkel, klarte til slutt å løsrive seg fra denne fellen, nettopp fordi kristendommen selv "hadde blitt til ved å hevde at staten hverken kunne råde over sannheten eller foreskrive måter å tilbe på".

Men etter å ha diagnostisert sykdommen, viker ikke Benedikt unna fra å gi et grunnriss av hvordan Kirken bør takle dette. I artikkelen i L’Osservatore Romano viet han betydelig oppmerksomhet til en annen deklarasjon fra konsilet som, i likhet med Nostra Aetate, beskrives som å ha fått økt betydning etter Det annet vatikankonsil: dokumentet om religionsfrihet, Dignitatis Humanae.

Så hvordan hjelper Dignitatis Humanae med å tale om forvrengt religiøsitet? For det første stadfester Dignitatis Humanae det som en naturrett at religionsfriheten, riktig forstått, er en grunnleggende menneskerett og en forutsetning for menneskelig trivsel. Det er derfor mot fornuften for enhver — kristne, sekularister eller muslimer — å trakassere eller tvinge de som ikke deler ens religiøse tro, eller ønsker å skifte religion.

Benedikt har gjentatt dette budskapet gang på gang siden sin forelesning i Regensburg i 2006. Mens dette selvsagt er relevant for land som det kommunistiske Kina, forekommer de mest systematiske og voldsomme brudd på religionsfriheten i dag den islamske verden. For å fatte rekkevidden av hvor ille situasjonen er, bør alle lese Rupert Shortt’s nylig publiserte Christianophobia.

Dessverre er problemet mer dyptgående enn kun jihadister. Som presidenten for Det pavelige råd for interreligiøs dialog, kardinal Jean-Louis Tauran, nylig bemerket: "Problemet ligger i det faktum at i de land hvor muslimsk lov regjerer, aksepterer pr. i dag ingen muslimer at retten til å skifte religion, eller selv å velge den, bør innskrives i lovteksten." Noe ominøst fortsatte han med å si: "I alle mine samtaler med muslimer, mange av dem vennligsinnede, har dette temaet vært tabu."

Det er imidlertid et annet aspekt ved Dignitatis Humanae Benedikt anser som kritisk for å gripe fatt i patologisk religiøsitet. Her bør vi erindre at deklarasjonens argument for religionsfrihet ikke er grunnet på den type pluralisme-for-mangfoldets-egen-skyld-babbel som har korrumpert mange universiteter. Den er i stedet tuftet på religionsfriheten som en forutsetning for en ærlig søken etter, og tilslutning til religiøs sannhet.

Akkurat som Kirken ser sannheten om mennesket som religionsfrihetens fundament, anser katolisismen også sannheten som religionsfrihetens mål. Dignitatis Humanae dreide seg aldri om å gi feil og sannhet samme status. Den avviste faktisk eksplisitt denne påstanden. Hvorfor ville du ellers rasjonelt velge å være katolikk dersom du ikke er overbevist om sannhetskravene i ortodoks kristendom, om at alle andre religioner derfor i ulike grader enten er ufullstendige, eller dypt feilaktige? I dette henseendet handlet Dignitatis Humanae om å legge forholdene til rette for at Kirken kunne fremme sannheten i kristendommen, i en kontekst hvor alle var frie til å diskutere sannhetsspørsmålet uten å drepe hverandre.

Som Benedikt skrev i sin artikkel i L’Osservatore Romano: "Fra begynnelsen av inkorporerte den kristne troen en kritisk holdning til religion, både internt og eksternt." Hvis rapportene stemmer og Benedikt nå forbereder en encyklika om troen, og fullfører det som blir en encyklika-trilogi om tro, håp og kjærlighet, benytter han kanskje anledningen til å belyse hvordan troen kan ende opp som direkte sykelig, akkurat som han har vist hvordan kjærlighet kan fordreies til liberal sentimentalisme, og håp til sekulær utopisme.

Og som hver eneste kristne i Midtøsten i dag vet: Dette er en advarsel om troen som verden av i dag desperat trenger å høre.



Samuel Gregg. "Benedict XVI and the Pathologies of Religion." Crisis Magazine (7. november, 2012).

Samuel Gregg er forskningsdirektør ved Acton Institute. Han har skrevet flere bøker, blant annet The Commercial Society (2007), The Modern Papacy (2009), og Wilhelm Röpke’s Political Economy (2010).

Oversatt og gjengitt med forfatterens tillatelse.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar